Evangeliske kirker uten evangelium

Det kryr av evangeliske kirker i Bolivia, aller mest i Santa Cruz. Faktisk så mange at jeg ofte har blitt møtt med spørsmålet om hva man skulle med ei luthersk kirke i byen. Det finnes langt over hundre tusen mennesker som går fast i ei evangelisk kirke i Santa Cruz. Dog blir ingen, absolutt ingen, kristen av å sette sine føtter i ei evangelisk kirke. Like lite som man blir et brød av å gå inn i et bakeri, eller spansk av å reise til Spania. Det forkynnes tidlig og sent fra prekestol, kateter, på busser og torg, og gjennom noen titalls radio- og Tv-stasjoner her i Bolivia. Det forkynnes sterkt og tydelig om etterfølgelse og overgivelse. Det tales om nådegaver. Om givertjeneste. Om familieliv og økonomisk fremgang. Men det tales uhyre sjelden eller aldri om hva Jesus har gjort i vårt sted for at vi kan bli frelst fra en evig fortapelse. Derimot tales det masse om hva vi selv må bidra med, og hvordan vi må innrette våre liv for at Gud skal kunne overøse oss med velsignelser. Og det er ikke måte på hva man kan få bare man gir nok og er lydig nok. Kirkene fylles av enormt veltalende pastorer, profeter og apostler som har ordet i sin makt. I sterkere og sterkere grad lukkes Bibelen. Det forkynnes med stor frimodighet om egne drømmer og visjoner. Og det er ikke måte på antall mennesker som begir seg i deres følge. For mange av disse er det å være lydig mot sin pastor eller apostel selve veien inn i velsignelsen.

I Bolivia finnes det besinstasjoner uten bensin. Det finnes bakeri uten brød. Mye verre er det at det finnes evangeliske kirker uten evangelium. Og de finnes det enormt mange av i Bolivia.

La meg få ta deg med inn i et møte med en ung mann her i Santa Cruz. Jeg ble kjent med ham på en grillfest for noen år siden. Han har i mange år gått i ei annen evangelisk kirke i utkanten av byen. Han er regnet som en moden kristen, en av de lokale lederne. Noen små måneder gikk han også parallelt i vår kirke, og satt alltid med et lyttende øre i møte med forkynnelsen. Så ble han plutselig helt borte. Vi skjønte ikke hva som hadde skjedd før vi etterhvert får tak i han, og får snakket med ham. Han hadde hatt besøk av pastoren i sin egen menighet, og regelrett blitt nektet å vise seg i vår lutherske kirke.

Han er fortsatt ivrig i sin egen menighet, kanskje ivrigere enn noen gang. Er omtrent aldri borte fra et eneste møte. Cellegruppe driver han også. Gir alltid sin tiende. En gang i måneden kalles han inn til pastoren. Sammen med elleve andre cellegruppeledere. Der avlegges det regnskap. De kan enten begeistret fortelle hva de har gjort for å sørge for vekst i måneden som har gått, eller skamfullt bekjenne at det fortsatt bare er noen få som kommer til samlingene. Lite trøst er det å finne. Ennå mindre bibelsk veiledning. De sendes imidlertid ut i neste måneds arbeid med masse konkrete råd for hvordan inntekter og antall i deres cellegrupper kan eksplodere.

For et drøyt år siden hadde de "apostelbesøk" fra Uruguay i kirka hvor han går. Det er ikke måte på hvor fine titler man kan smykke seg med når man reiser land og strand i Latin-Amerika. Selv sitter han langt bak i forsamlingslokalet sammen med sin kone. Uten å ane noe på forhånd ber "apostelen" dem om å reise seg. Han sier at han har fått et budskap fra Gud til dem; "Dere er de neste på lista til å bli velsignet. Gud har sagt meg at dette året vil han gi dere et hus. Nå er det deres tur! Nå er det tid for velsignelse i deres liv!"

Hus. Det er det de har drømt om siden de ble kjent med hverandre. Folk i salen begynner og gråte stille. De vet hvordan det unge paret har det der de leier et bitte lite rom hvor de bor sammen med sine to barn. De kjenner deres sterke drøm om å få seg noe eget.

Halvannet år etterpå sitter jeg sammen med ham under to palmetrær i en park sentralt i byen. Den varme kveldsbrisen river i håret. Han er på gråten. De bor fortsatt like kummerlig som før. Inntekten er ennå mindre enn den har vært tidligere. Det har blitt ennå en munn å mette i familien. Minstebarnet ble født for noen måneder siden. De har aldri hatt så mye gjeld som nå. Han makter ikke å glemme "apostelbesøket" fra Uruguay. Innvendig rives han i filler av spørsmål og selvbebreidelse.

- "Jeg er visst under forbannelse," sier han.
- "Men jeg må bare kjempe videre. Velsignelsen finnes jo i lydigheten," fortsetter han.
- "I hvem sin lydighet?" spør jeg forsiktig.
- "I min egen lydighet." Han undres over at jeg kan spørre så dumt.
- "Der vil du aldri, aldri finne Guds velsignelse." Han borer øynene sine i meg.
- "Hvorfor?" kommer det stille.
- "Fordi du ikke er lydig nok!" svarer jeg.
- "Ja, men jeg kjemper for å bli det", fortsetter han.
- "Du blir det aldri."
- "Aldri?"
- "Aldri!"
Det blir stille en liten stund.
- "Hvordan vet du det?"
- "Det er hva Bibelen lærer oss"; "For den som holder hele loven, men snubler i ett bud, han er blitt skyldig i dem alle" (Jak.2.10). Og; "Forbannet er hver den som ikke holder fast ved ALT det som står skrevet i lovens bok, slik at han gjør det" (Gal.3.10).

- "Hva skal jeg da gjøre?" Han rister på hodet. Forteller om en sang de synger på nytt og på nytt i sine møtesammenhenger. Koret begynner slik; "Alt avhenger av meg" (Todo depende de mi).
- "Nei", sier jeg. "Det beror ikke på deg. Heller ikke på meg".
- "Hva beror det på da?"
- "Hva sier Skriften?" Rom.9.16; "Så beror det altså ikke på den som vil eller på den som løper, men på Gud, som viser miskunn".
- "På han? Ikke på meg selv?"
- "Bare på han!" "For så mange som Guds løfter er, i ham har de fått sitt ja. Derfor får de også ved ham sitt amen, Gud til ære ved oss" (2.Kor.1.20).
- "Det betyr at alle Guds løfter har fått sitt ja og sitt amen bare fordi Jesus var lydig, fullkomment lydig."

Han ser på meg. Jeg benytter stillheten til å bli den som stiller spørsmål.
- "Hvor ofte har forkynnelsen du møter tatt deg med til Golgata kors?"
- "Aldri."
- "Hvor ofte blir det forkynt noe om hva Jesu blod betyr?"
- "Aldri." Han svarer uten et snev av betenkningstid.
- "Har du hørt at Kristus har kjøpt deg fri fra lovens forbannelse ved at han ble en forbannelse for deg?"¨
- "Jeg har såvidt lest det en plass," svarer han.
- "Men aldri hørt det forkynt?"
- "Nei, aldri."
- "Hører du noe om at Jesus er glad i deg?"
- "Jesus er glad i den som han velsigner".
- "Jesus er glad i deg!"
- "Jesus er glad i den som han velsigner," sier han enda en gang.
- "Og hvem er det han velsigner?"
- "Den som er lydig," svarer han stille mens han stirrer i bakken.
- "Men ikke deg?"
- "Nei, men jeg skjønner det ikke. Jeg gjør så godt jeg kan."
- "Hva mer forkynnes det da?"
- "I all hovedsak forkynnes det hva jeg må gjøre for at Gud skal kunne velsigne meg."
- "Hvordan du kan bli mer lydig?"
- "Ja."

Mobilen ringer for fjortende gang. Jeg må gå. Jeg gråt inne i meg på vei bort. Å, hvor jeg skulle hatt til til å ha blitt sittende med ham, og tatt han med inn i evangeliet over en åpen Bibel. Snakket sammen med ham om hva velsignelse er for noe. Det var imidlertid umulig å bli værende. Også han måtte haste videre. Jeg har hatt vondt i magen mange dager etterpå. Han er bare en av de mange, mange titusener som lever i evangeliske sammenhenger her i Santa Cruz der evangeliet aldri forkynnes. Sist søndag stod han utenfor porten til kirka vår da vi kom til møtet. Han måtte gi meg noe. Jeg ber han med inn og ser at han har lyst, samtidig som han sier noe om at han må hente sin kone som er i et annet ærende noen kvartaler unna. Jeg ber han om å ringe henne. Han gjør det, og ber henne komme. Han blir stående utenfor å vente på henne mens møtet så smått begynner på innsiden.

De kom aldri inn. Vaktmannen vår sa de hadde sittet og pratet halvannen time rett overfor kirka. Rett før møtet var ferdig hadde de forlatt området i en micro. Bare noen dager senere skulle han inn i sitt månedlige møte med sin egen pastor. Kanskje det var frykt for sin pastor som gjorde at de aldri kom inn forrige søndag.

Det finnes sterke krefter og mange røster i misjonen som vil at vi i løpet av få år skal trekke oss ut av Bolivia. Sør-Amerika er nådd med evangeliet hevdes det. Personlig er jeg overbevist om at det aldri har vært så viktig å drive misjon i Sør-Amerika som det er nå. Vi må aldri la oss lure av de mange flotte statistikker eller prektige kirkebygg, uansett hvor fine de måtte være. Dersom ikke ordet om korset forkynnes i Bolivia, da kommer ingen, absolutt ingen, til å bli frelst her ute. Heller vil ingen, absolutt ingen, bli bevart om de ikke får møte et budskap som på nytt og på nytt tar de med til Golgata kors. Det er vårt kall som misjon; å peke på Han som gav sitt liv for at vi skulle få fred. Bare slik kan verden vinnes for Kristus. All den tid det ord sjelden eller aldri forkynnes kan jeg ikke skjønne annet enn at det må være et svik mot det bolivianske folk å bare pakke vår koffert. Kanskje aller mest et svik mot han som gav oss oppdraget; å forkynne evangeliet om at himlenes rike er kommet nær - også for den som lever som trell på innsiden av ei evangelisk kirke i Sør-Amerika.

Jt